Norge har full og uinnskrenket suverenitet over Svalbard, fastslått ved Svalbardtraktaten av 1920 og formelt innlemmet 14. august 1925. Traktaten gir Norge retten til å utøve myndighet, men pålegger begrensninger som demilitarisering (artikkel 9) og krav om ikke-diskriminering av borgere fra signatarstatene i næringsvirksomhet. Øygruppen er en udelelig del av kongeriket.
Sentrale punkter om norsk råderett:
Historisk bakgrunn: Fra å være terra nullius (ingenmannsland), ble overhøyheten tilkjent Norge etter første verdenskrig.
Traktatens begrensninger: Selv om Norge styrer, skal Svalbard være demilitarisert, og land som har undertegnet traktaten (40+ stater) har like rettigheter til fiske, fangst og næringsvirksomhet.
Myndighetsutøvelse: Sysselmesteren på Svalbard er regjeringens øverste representant, og norsk lovgivning gjelder.
Geopolitisk status: Suvereniteten er ubestridt, men tolkningen av traktaten, særlig rundt havområdene (fiskevernesonen), er et tema i internasjonale forhold.
EØS-unntak: Svalbard er unntatt fra EØS-avtalens virkeområde.
Norge forvalter Svalbard med plikt til å bevare miljøet og sikre at aktiviteten følger traktatens vilkår.